I går så jeg siste episode av «Pappatreneren» på TV 2. Hele serien har vært interessant for meg å se, siden det som tas opp også har vært min situasjon som pappatrener. Men det er spesielt siste episode jeg vil trekke fram.

Her ser man på idrettens betydning for folkehelsen i et større perspektiv.

Pappatreneren handler om mer enn pappaene (mammaene) som har en drøm om å trene barna til å bli verdensmestere. Det handler også om det som Ståle Solbakken sier i serien: «Ha med flest mulig, lengst mulig».

I 2019-2020 rammet pandemien oss. Det medførte blant annet restriksjoner på sosialt samvær med andre. Enten det gjaldt arbeidsplasser, skoler eller ikke minst idrettsarenaer og idrettsanlegg. Samtidig eksploderte sosiale medier med apper som barn og ungdom ble «fanget av».

Resultatet ser vi nå. Seks år etter. Resultatet av lavere fysisk aktivitet hos barn og ungdom, mer skjermbruk og stillesitting.

De fysiske testene som gjøres på rekruttene i Forsvaret, viser en dramatisk nedgang i fysisk form hos rekruttene de siste seks årene.

Hvorfor er dette så dramatisk? Jo, for det første vil Forsvaret komme til å bestå av soldater som vil slite med å gjøre det som kreves av dem i en eventuell krigssituasjon.

Men på sikt vil denne utviklingen, hvis den fortsetter, få dramatiske utslag for folkehelsen, med de økende utgifter som medfølger, i tillegg til alle eldre som kommer til å koste samfunnet mer og mer.

Hva gjør politikerne med dette?

Jo, de diskuterer desidert mest hvordan de skal behandle alle som trenger hjelp. Operasjoner, medisinering, sykehusplasser osv. Lite eller ingenting om forebygging.

Det er gjort mange studier som viser at for hver krone vi bruker på forebygging i form av tilrettelegging for allsidig fysisk aktivitet for barn og ungdom, får vi en gevinst i den andre enden som er det mangedobbelte av hva det koster å for eksempel bygge idrettsanlegg.

Et skremmende eksempel er hvor få av landets skoler som gir elevene mer enn to timer fysisk aktivitet per uke i timeplanen. Selv om et stortingsvedtak har sagt at elevene skal tilbys én time per dag.

Oppsummert er Pappatreneren en serie som både viser hvor viktig pappaene/mammaene/frivilligheten er i forhold til folkehelsen. Den retter også søkelyset på idrettenes og pappatrenerens betydning for folkehelsen. Men innsatsen til disse er dessverre ikke nok.

Myndighetene, både nasjonalt og lokalt, må legge forholdene mye bedre til rette for barn og unge.

Serien viser at barn og unge er i ferd med å råtne på rot.

For 50-60 år siden var Norge kanskje verdens sprekeste nasjon. Det er vi ikke lenger.

Den fysiske standarden blant barn og unge nærmer seg USA-nivå, spesielt på grunn av stillesitting og overvekt. Det kommer til å koste mye penger hvis man ikke gjør drastiske endringer i forhold til forebygging.

Jeg synes serien på TV2 burde sendes direkte til alle stortingsrepresentanter, kommunestyrer og lærere i barne- og ungdomsskolen.

Jarle Pedersen