Ordfører Terje Søviknes taler varmt om at vi ikke må bli likegyldige til krigen i Ukraina, og viser solidaritet og felleskap. Men når kommunestyret skal omsette ord til handling, velger hans eget parti å trekke i nødbremsen.

Er solidaritet bare noe vi markerer med flagg og taler, eller skal det koste oss noe?

Fire år med fullskala krig har lagt byer i grus og revet familier fra hverandre. Under markeringen i Bjørnafjorden nylig var ordføreren krystallklar: Vi skal vise solidaritet. Vi skal støtte verdiene som er under angrep. Vi skal ikke venne oss til krigen som den nye normalen.

Jeg er helt enig. Men det reiser et uunngåelig spørsmål: Hva betyr disse ordene i praksis når hverdagen treffer kommunestyresalen?

IMDi har anmodet Bjørnafjorden om å bosette 50 flyktninger i 2026. Prognosene er tydelige: over halvparten av de som trenger et trygt hjem, kommer fra nettopp Ukraina. Likevel valgte posisjonen å ikke støtte anmodningen, og kommunestyret landet til slutt på bare halvparten av dette.

Verre blir det når vi ser på FrP sitt eget primærstandpunkt. Partiet som sitter med ordføreren foreslo å sette taket på maksimalt 10 personer. De vil ha en «pause». De vil «dra i bremsen».

Her oppstår en dyp, logisk brist.

Man kan ikke på den ene siden advare mot likegyldighet og mane til fellesskap, for så, i neste øyeblikk, foreslå en politikk som i praksis lukker døren for de som flykter fra den samme terroren man nettopp har fordømt.

Solidaritet er et vakkert ord. Men det blir bare en hul frase hvis den ikke følges av handling.

Når Bjørnafjorden i 2026 bosetter langt færre enn det IMDi ber om, sender vi et signal – ikke bare til staten, men til de som flykter.

Vi kan ikke stå på torget og snakke varmt om solidaritet og felleskap, mens vi i møtesalen velger å gjøre så lite som mulig. Det er en test på vår moralske ryggrad.

Styret i Bjørnafjorden Venstre