Det klages på måker fra vår til høst. Huseiere, båteiere, barnehagepersonell, næringsliv og folk som vil spise på gata går til media og klager på at de må innrette seg etter måker. Men er det måkene eller menneskene som er problemet?

Vi har drevet måkene fra fuglefjell og skjærgård med overfiske, forurensing, forsøpling, forstyrrelser fra mennesker, båttrafikk og innført mink. Måkene har mistet sitt naturlige liv og næringsgrunnlag, og når de prøver å overleve i et farefullt bymiljø, blir de hetset.

Måkene er sultet ut av havet og de unnes ikke mat på land.

Søppel og rester gjøres mest mulig utilgjengelig for dem, slik at de tvinges til å prøve å skaffe mat fra folk på gata. Da kalles det «angrep», selv om det er naturlig næringssøk fra fugler som prøver å overleve.

Vi finner oss i mye fra vår egen art - støy som pågår året rundt og farer og plager med trafikken. Men når folk må dele nabolag med måker, eller når en måkemor på et halvt kilo beskytter ungene sine med harmløse skinnangrep, kommer de store overskriftene, med frislipp av hat i kommentarfeltene. Og så følger de vanlige tragediene.

Av tilfeller fra i sommer kan nevnes måkeunger som er blitt slått i hjel med stein, sprengt i stykker, voksne måker som har fått vinger knekt og er blitt trampet på og kastet i søpla, og utallige tilfeller av måkeunger som er blitt påkjørt eller skadet på andre måter fordi folk ikke tar hensyn.

Fuglehjelpere henter omtrent daglig måkeunger som er blitt skadet av mennesker.

Hva vil folk oppnå med sine klager, og hva vil media oppnå med sensasjonsoppslag om måkenes naturlige adferd? Alle vet at måkene er utrydningstruet og totalfredet og at det er nytteløst å klage på dyrs naturlige adferd, som ellers ikke skader noen.

• Fiskemåkebestanden er redusert med over 70 prosent langs kysten og gråmåkebestanden er halvert.
• Bestandene av krykkje og hettemåke er redusert med henholdsvis 80 og 90 prosent.

Måkene har ikke frivillig byttet ut proteinrik fisk i sjøen med søppel i byen. De har ikke annet valg når vi tar fra dem deres naturlige føde. Vår grådighet er blitt deres sult, og se hvordan vi behandler dem. Ingen forståelse, ingen vilje til å hjelpe dem, bare klager og fremstilling av at de er en «plage» for folk, uten tanke for den plagen som vi er for andre arter.

Selv små måkeunger blir ofte fremstilt som et problem, fordi foreldrene beskytter dem.

Det burde glede oss at noen måker klarer å få frem unger, slik at arten kan bestå. Måkenes omsorg for avkommet og deres sorg når det går galt med ungene er godt dokumentert. Men også for dette blir de misforstått og feilaktig omtalt som «aggressive», når de bare prøver å berge livet til ungene sine.

Vi bør gjøre det vi kan for å verne om måker og andre ville dyr som strever med å overleve.

Det bør tilrettelegges for trygge hekkeområder og jevn næringstilgang, som kan gjøres ved å la fiskeavfallet gå til sjøfuglene. Men selv dette unnes de ikke, det meste av avfallet tas på land til foredling eller destruering.

Vi har mye å rette opp i forhold til måker. Først og fremst skylder vi dem en unnskyldning. Vi behandler dem sjofelt.

Jenny Rolness
Dyrenes Rett